Kråkebloggen

Og vi venter, og vi venter, og har kommet til 330. dag.

Også i natt fikk jeg trua! Jeg hørte det romsterte litt i stallen før det ble rolig igjen, og litt etter gikk jeg for å se til hestene. Niña lå da nede - i vanlig brystleie - og pustet litt fort og hardt, før hun sukket/stønnet en 4-5 pust, pustet fort og hardt, sukket 4-5 pust igjen.. Hun fortsatte slik en stund, prumpet med jevne mellomrom og det ar veldig til rumling i magen. Bak var også alt presset veldig utover, slik at åpningen liksom sto ut fra kroppen. Etter litt bikket hun over, rullet seg på ryggen et par ganger, reiste seg, og spiste litt halvhjertet.

Og det gjorde hun også resten av natta .. Sto og hang, eller spiste opp maten sin  

For meg så dette veldig ut som hvordan åpningsfasen forklares alle steder, at det gjerne ser ut som litt milde kolikksymptomer. Kan man begynne å håpe igjen?

Niña er lei av å være stor, jeg er lei av å ikke få sove i min egen seng (og ser Rasmus mye mindre enn jeg vil nå), og alle tror jeg er spente på å få se hvem som gjemmer seg i magen!